En demens-diagnose hos testator på testasjonstidspunktet vil ofte kunne føre til at testamentet i ettertid blir kjent ugyldig.
Men det er ingen automatikk i dette, og en demens-lidelse er ikke i seg selv avgjørende for om testamentet kan kjennes ugyldig.
Arveloven har i § 62 følgende bestemmelse:
Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator var sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg uvikling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentet vart gjort, med mindre det er usannsynleg at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen.
Begrepet «høg grad sjeleleg svekt» betyr at det må foreligge en kvalifisert grad sjelelig svekkelse for at testamentet skal være ugyldig.
Det avgjørende er hvordan demensen har kommet til uttrykk og i hvilken fase av utviklingen testator befant seg da testamentet ble skrevet.
I en nylig avsagt dom har Borgarting lagmannsrett behandlet dette spørsmålet.
Tvisten gikk på om testamentet skulle kjennes ugyldig som følge av testators demens-diagnose.
Partene førte hvert sitt sakkyndige vitne, som imidlertid konkluderte ulikt omkring avdødes testasjonsevne på testasjonstidspunktet.
Testamentet ble undertegnet i 2013. Allerede i 2008 hadde testator en demens-diagnose med mild kognitiv svikt. På testasjonstidspunktet hadde testator en såkalt MMS-score på 19. Retten kom til at dette var på linje med resultatet fra 2008 og indikerte en langsom utvikling av demensen. Rettspraksis har for øvrig i andre saker godtatt testasjonsevne med vesentlig lavere score, helt ned til score 14, jf. høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005/878.
Lagmannsretten la utover dette vekt på at testators fastlege hadde avgitt erklæring om at testator var kjent med formålet og konsekvensene av testamentet, at hun og ektefellen var enige, og at hun forstod innholdet av testamentet.
Videre la også lagmannsretten vekt på at testamentet var relativt enkelt og hadde sin naturlige forklaring i en faktisk situasjon som hadde vedvart over tid.
Lagmannsretten avsa etter dette enstemmig dom for at testamentet var gyldig.
Ved vurdering av testasjonsevnen er det generelt sett imidlertid ikke tilstrekkelig å dokumentere at arvelateren har forstått innholdet av sin disposisjon og at denne i seg selv virker naturlig. Et vesentlig moment er også om testator hadde en noenlunde rimelig evne til å veie de hensyn som gjør seg gjeldende. Testator må altså ha hatt psykisk evne til å se alternativene for arvefordelingen, og vurdere og veie disse mot hverandre.
Grensetilfellene kan være mange. Dersom man i forbindelse med opprettelse av testament er i minste tvil om testators testasjonsevne, anbefales uansett å innhente en erklæring fra testators fastlege.
Vårt kontor har lang erfaring med opprettelse av testamente samt å bistå i tvist om gyldigheten av et allerede opprettet testament.
