Kapitalisme og menneskerettigheter
Av advokat og partner Sigurd Knudtzon.
Artikkelen KAPITALISME OG MENNESKERETTIGHETER (LES HER) tar utgangspunkt i et ubehagelig, men uunngåelig spørsmål:
Kan et økonomisk system bygget på profittmaksimering og kostnadspress forenes med et normsystem som skal beskytte menneskets iboende verdighet – uansett hva det koster?
Forfatteren går systematisk til verks. Først skisseres kapitalismens grunnlogikk: konkurranse, effektivisering og jakt på lavere kostnader – og hvordan dette i en globalisert økonomi ofte belønner produksjon i land med svake arbeids- og miljøstandarder. Mot dette stilles menneskerettighetene, forstått som et rettslig og normativt vern om individet, forankret både internasjonalt og i norsk rett gjennom Grunnloven, menneskerettsloven og sentrale konvensjoner.
I kjernen av artikkelen presenteres tre idealtypiske modeller for forholdet mellom kapitalisme og menneskerettigheter:
-
Kompatibilitetsmodellen, som hevder at markedsøkonomien – riktig innrammet – kan skape velstand, frihet og institusjoner som styrker rettighetene.
-
Konfliktmodellen, som mener at utnyttelse, ulikhet og rettighetsbrudd ikke er unntak, men resultat av kapitalismens grunnstruktur.
-
Reguleringsmodellen, som ser markeder som dypt avhengige av rettsstat, velferdsordninger og sterke institusjoner – og hevder at kapitalismen bare kan være legitim hvis den styres stramt av rettighetsbaserte rammer.
Det er denne siste modellen artikkelen utforsker mest inngående, særlig med utgangspunkt i den nordiske og norske varianten av «demokratisk kapitalisme».
Deretter viser forfatteren hvordan internasjonale rammeverk har flyttet tyngdepunktet fra frivillige retningslinjer til rettslig ansvar: FNs veiledende prinsipper (UNGP), OECDs retningslinjer og ikke minst EUs nye regelverk – CSDDD om aktsomhetsvurderinger og CSRD om bærekraftsrapportering – gjør menneskerettigheter og miljø til kjernepunkter i virksomhetsstyring, ikke pynt i en bærekraftsrapport. Selskaper får et selvstendig ansvar for hele verdikjeden, med risiko for rettslig ansvar, tilsyn og omdømmepress.
På norsk nivå viser artikkelen hvordan dette slår inn gjennom Grunnloven §§ 92 og 112, menneskerettsloven, arbeidsmiljøloven, åpenhetsloven og endringene i regnskapsloven. Styrets ansvar etter aksjeloven løftes frem som en nøkkel: «forsvarlig organisering» betyr nå også å ha kontroll på menneskerettigheter, arbeidsforhold, klima- og miljørisiko – ikke bare økonomiske tall.
Et særlig interessant case er norsk olje- og gassvirksomhet. Den illustrerer både styrken og begrensningene ved den norske reguleringsmodellen: Strengt regulert, høy teknisk og sikkerhetsmessig standard – men samtidig stor eksport av fossile brensler som driver en klimakrise som rammer rettigheter globalt. Klimasøksmål i Norge og nyere praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen peker mot en utvikling der klima og miljø i økende grad forstås som menneskerettslige spørsmål – med potensielt direkte betydning for norsk petroleumspolitikk og selskapers ansvar.
Artikkelen avslutter med å løfte blikket: Økende ulikhet, digital overvåkingskapitalisme, kunstig intelligens, en multipolær verdensorden og ulike kapitalismevarianter (fra EU til Kina) gjør det høyst usikkert om en rettighetsbasert kapitalisme vil få globalt gjennomslag. Samtidig peker forfatteren på hvordan EU-regler, investormakt, sivilsamfunn, medier og strategiske klagesaker gradvis kan presse frem nye standarder – også uten en samlet global avtale.
Hovedtesen er ikke at kapitalismen automatisk bryter eller automatisk beskytter menneskerettigheter, men at utfallet avhenger av institusjonell design, rettslig regulering og politisk vilje. En «rettighetsbasert kapitalisme» fremstår i teksten som et pågående politisk og juridisk prosjekt – ikke en tilstand vi allerede har oppnådd. Spørsmålet leseren sitter igjen med, er om vi faktisk er villige til å la menneskerettighetene sette de reelle skrankene for økonomisk virksomhet – også når det koster.
Les hele artikkelen her: 2025-11-18KAPITALISME OG MENNESKERETTIGHETER.
