Plunder og heft-krav har voldt mange byggherrer og entreprenører hodebry. Uenigheten har i stor grad knyttet seg til hvor lista skal legges for krav som må stilles til bevisene for årsakssammenheng mellom byggherrens forhold og entreprenørens meromkostninger.
Den 26. juni d.å. avsa Høyesterett en prinsipiell dom hva gjelder dette spørsmålet i tvist om sluttoppgjør for en veientreprise mellom Oppland Fylkeskommune og Hab Construction AS.
Høyesterett fastslo at årsakssammenhengen må fastlegges i to trinn:
1) «Først skal det bevises at det foreligger forstyrrelser eller ineffektiv drift som følge av byggherrens forhold. Dette omfatter å føre bevis for at det har inntrådt forhold under arbeidet som er byggherrens risiko, hvilke arbeidsoperasjoner disse har påvirket, i hvilke perioder det har skjedd og hvilke konsekvenser i form av redusert produktivitet som dette har medført for entreprenøren».
2) «Når det er ført sannsynlighetsbevis for konsekvensene, må det deretter sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom disse og entreprenørens merutgifter.»
Det følger av dommen at dette også gjelder ved rene tidskrav, samt de økonomiske konsekvenser av slike tidskrav, som eksempelvis forseringskostnader
Generelle og overordnede tilnærminger til påvisning av årsakssammenheng – gjerne omtalt som «ovenfra og ned» – anses mao. ikke for tilstrekkelig til å oppfylle beviskravene. Heretter er det «nedenfra og opp som gjelder» når entreprenørene skal dokumentere sine krav. Men, noe rom for skjønn mente Høyesterett det fremdeles må være:
«Men etter mitt syn kan det ikke generelt kreves at de eksakte økonomiske konsekvensene av hvert enkelt byggherreforhold må påvises. Kravene til bevis må ta høyde for at det kan være vanskelig eller umulig å knytte alle merutgiftene til enkelte byggherreforhold. Beviskravene kan ikke settes så høyt at det i praksis blir umulig eller urimelig tyngende for entreprenøren å føre bevis for plunder og heft. Ved plunder og heft står dessuten, som jeg har vært inne på, ofte den samlede effekten av byggherreforholdene på entreprenørens produktivitet i forgrunnen.
Den endelige utmålingen av tilleggsvederlaget vil følgelig i noen grad måtte bygge på et skjønn. Når bevisførselen knyttes opp til de to trinnene i årsakssammenhengen som jeg har redegjort for, vil imidlertid rommet for skjønn bli snevret inn. Utmålingen av tilleggsvederlaget kan da i større grad forankres i det faktum som finnes bevist.»
For nærmere orientering om saksforholdet og Høyesteretts vurdering, trykk her.
