Har man ikke laget ektepakt er utgangspunktet ved ektefelleskifte at alle verdier likedeles. Som de fleste er klar over gjelder det imidlertid et praktisk viktig unntak fra dette; skjevdeling.
Etter ekteskapsloven § 59 er det nemlig slik at «Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen». Dette innebærer at det i hovedsak er verdier som er opparbeidet under ekteskapet som skal deles.
Videre er det som kjent slik at en etterlatt ektefelle normalt vil ha mulighet til å sitte i uskifte fremfor å gjennomføre skifte med felles barn. Har førstavdøde særkullsbarn må disse samtykke for at lengstlevende skal kunne sitte i uskifte. Uskifte kan noen ganger være en praktisk og nyttig løsning. En slik beslutning innebærer et aktivt valg, og gjennomføres i praksis ved at man sender inn begjæring om utstedelse av en uskifteattest. Et slikt valg skal man imidlertid ikke ta lett på.
Uskifteboet skal jo uansett skiftes på et eller annet tidspunkt, enten mens lengstlevende fortsatt er i live eller etter lengstlevendes død. Og ved skifte av uskiftebo kan det ikke kreves skjevdeling! Dette følger direkte av ekteskapsloven § 77 første ledd annet punktum, men det er likevel en nokså lite kjent regel, og kan i noen tilfeller komme som en stor overraskelse.
Skulle det for eksempel etter at lengstlevende har overtatt boet i uskifte oppstå et behov for å avslutte uskifteboet og gjennomføre skifte mellom lengstlevende og førstavdødes arvinger, vil lengstlevende ikke lenger kunne kreve skjevdeling!
Et slikt behov vil typisk melde seg når den lengstlevende som sitter i uskifte gifter seg på nytt. I disse tilfellene kan førstavdødes arvinger alltid kreve skifte av uskifteboet, uavhengig av om det felles barn eller særkullsbarn. I et slikt skifte kan altså lengstlevende ikke kreve å holde utenfor delingen de verdier han eller hun hadde med seg inn i ekteskapet eller har mottatt i arv eller gave under ekteskapet.
På den annen side går jo dette begge veier – heller ikke førstavdødes arvinger kan kreve skjevdeling – og førstavdødes arvinger må dessuten tåle noen andre begrensninger i tillegg, så hva som lønner seg for den lengstlevende vil være forskjellig fra tilfelle til tilfelle.
Regelen har også betydning ved skifte av uskifteboet etter lengstlevendes død. Ved skifte mellom førstavdødes arvinger og lengstlevendes arvinger kan altså ingen av arvingene kreve skjevdeling, noe som etter omstendighetene kan gi nokså tilfeldige utslag. Her vil regelen kunne ha mye å si for eksempel dersom det er særkullsbarn inne i bildet på den ene eller andre siden, eller hvis lengstlevende har skrevet testament.
På grunn av bortfallet av retten til skjevdeling kan uskifte i noen tilfeller ha stor betydning for lengstlevendes testasjonsfrihet, og det kan slå ut i begge retninger.
Én ting er imidlertid helt sikkert: Når man tar stilling til om man vil sitte i uskifte bør man vurdere situasjonen nøye og ta et informert valg. I motsatt fall kan ukjente tilfeldigheter fort føre til at millionverdier går den ene eller andre veien, uten at noen i familien hadde forestilt seg noe slikt i forkant. Det samme gjelder når et særkullsbarn får spørsmål om man vil samtykke til at lengstlevende skal få sitte i uskifte. Da gjelder det å tenke seg om.
Ta kontakt med advokat Rikard Berg for mer informasjon.
